Skrøner med norske røtter
En saftig skrøne kan tenne stjerneøyne i barneblikk. En skrøne er en fortelling som kan være litt sann, men hvor mesteparten er bare rør. En skrøne er helt enkelt forklart en oppdiktet historie (Taule`88, ordnett).
Skrønen kan ha røtter i virkeligheten, med gjerne inneha noen mer fantastiske og mytiske elementer. En saftig fiskehistorie der fiskeren aldri har sett maken til fisk er et klassisk eksempel. Hvor fantastisk fisken var, er opp til fortelleren. I øyekontakt med tilhørerene og med varhet ovenfor hvem de er og deres reaksjoner, kan fortelleren forme dramatikken. Hun kan gjerne smøre tykt på.
”Det var en kald og klar høstdag. Jeg stod i Bønsdalen og fisket... Plutselig bet det på kroken. Det var så tungt. ”Jeg må ha fått storgjedda, tenkte jeg” Jeg halte og dro. I flere timer holdt jeg på. Endelig så jeg leppa på den. Det var den største fisken jeg noensinne hadde sett. Jeg dro den på land og lagde gjeddekaker til hele borettslaget”
Skrønen er forbunnet med verbet ”å skrøne” som betyr ”å ljuge” (Ordnett, Taule`88) Det betyr at en skrøne, uansett hvor usannsynlig, kan fortelles på en så overbevisende måte at tilhørerene stusser på om det kanskje har skjedd i virkeligheten. En lang skrøne bør derfor fortelles med litt dramaturgi for å virke overbevisende.
Mang en skrøne er også blitt diktet opp for å unngå å fortelle den egentlige sannheten – slik som Peer Gynt gjør med sin bukkerittfortelling for å slippe unna ubehageligheter med sin mor. Han kommer hjem uten å ha gjort det slag for andre enn seg selv og forteller så levende om møtet med bukken at moren er ved å legge fra seg sinnet. Han lykkes helt til hun oppdager at hun har hørt den fortellingen før – fortalt av noen andre.
“O din fandens reglesmed; Kors og kors som du kan lyve”
”Å skrøne” er også beslektet med ”å skryte”(ordnett). Den er derfor som oftest fortalt i jeg-person som om fortelleren har opplevd den selv. Den kan godt framheve fortelleren som ”litt av en type” og imponere tilhørerne på en eller annen måte. Baron von Münchausen var en mester i den slags selvskryt og skrønemakerier. Han red på kanonkule, dro seg selv opp av en hengemyr, tettet en lekk båt med bare rumpa, danset skotsk reel i magen på en fisk og reiste til månen allerede i 1750-årene (Fearnley`03)
Et annet ord for skrøner kan være røverhistorier. Det er ikke fordi de nødvendigvis handler om røvere, med balanserer på grensen til det som er “lov”. For at skrønen skal gis plass i barnehagen må det understrekes at vi ikke skal lære barn å ljuge eller unngå å fortelle sannheten slik som Peer Gynt. Det ville være stikk i strid med rammeplanens etiske retningslinjer. Ærlighet er en verdsatt og grunnleggende verdi i vårt samfunn. Jeg snakker her kun om skrønen som en form for fortelling og en humoristisk, lekende omgangsform. Det skal være lov å vri og vrenge litt på både sannhet og virkelighet for underholdningen, humoren og den gode fortellingens del.
”Løgner og krydder er søsken. Løgnen gjør hver hendelse til en krydret rett. Sannheten og ingenting annet enn sannheten er det bare dommerne som vil høre. Men akkurat som krydderet skal løgnen avrunde det som skjer. Ikke for lite, men heller ikke for mye, det er det som gjør smaken så fortreffelig” (Fra Nattens fortellere av Rafik Schami)
Peer Gynt skrøner dessuten av egoistiske hensyn. Det blir pedagogisk ukorrekt og uklokt å gjøre selv eller lære barna i barnehagen. Vi skal heller bruke skrønene til det motsatte: fremme fellesskap og kommunikasjon blant barn og voksne.
Barn liker denne formen for fortelling. Jeg tror det er fordi den ligner på leken. Der dikter barna seg selv inn i sine fortellinger. I en skrøne gjør vi det samme, borsett fra at i en skrøne foregår leken på tankeplanet.
En ekte skrøne skal fortelles muntlig, med øyenkontakt og egne ord. De må ikke leses! Det er litt av sjarmen.
Barna kan godt få vite at skrønen er oppdiktet. Det gjør at de engstelige kan slappe litt av og de mistenksomme slipper å føle seg lurt.
De beste skrønene finner en på selv, men man kan også låne av andre og fortelle den som om den var ens egen.
Jeg har her samlet mitt sett av skrøner. Jeg håper de kan inspirere noen til å oppdage den muntlige fortellingens muligheter med barn. Jeg håper også de kan bidra til at andre får lyst til å lage egne, personlige skrøner. Skrønene mine må gjerne lånes, men lov meg å fortelle dem med egne ord, dine assosiasjoner, steder barna kjenner og så videre...
Her finner du disse skrønene:
* Trollets hjerte
* Tusselusen
* Rimtussepust
* Fossegrimens fele
* Huldrespeilet
* Tannalven Teo
* Nøkkerittet
Trollets hjerte |
Trollet sluttet plutselig å gråte. Han snuste ut i luften. Kakaoen… han kjente lukten! Jeg kunne ikke snu nå. Jeg kremtet. Han snudde og stirret rett på meg med store, kalde, grå øyne. Så tok han tak i meg, reiste seg stor som et berg, lo hest og trampet avgårde mot fjellet.
(På dette punktet i skrønen er det veldig spennende å ha med seg et faktisk hjerte som er innhyllet i is. La barna få ta og kjenne på. Har du med kakao også kan man sammen se hva som skjer med hjertet når det lander oppi) Der på ei mosepute satt jeg i måneskinnet med et troll sitt hjerte i hendene. Skulle jeg ta det med meg hjem? Nei. Hva skulle jeg vel med det? Skulle trollet få det tilbake? Hm… Jeg tenkte lenge før jeg reiste meg, hentet bollen med kakao og gikk tilbake til trollet. Jeg åpnet munnet hans, puttet hjertet inn og helte i all kakaoen. Så løp jeg og gjemte meg. Trollet begynte å røre på seg - først fingrene, så beina og snart hele kroppen. Han strakk seg som om han hadde sovet i hundre år. Så tok han seg til hjertet og sukket et tungt, varmt sukk. Han så seg rundt. Jeg trodde jeg hadde gjemt meg godt, men han satte øynene rett i meg. |
Tusselusen |
- Så det er derfor de heter det, tenkte jeg. Tussen måtte sette seg på en tripptrapp-stol og jeg klippet han. Masse tussehår falt til golvet. Jeg klippet det omtrent til skuldrene. Han ble ganske fin. Han var nok fornøyd selv også for han klappet seg selv på hodet. Så satte han luen på igjen, hoppet ned fra stolen og begynte å rote rundt på avdelingen. Da synes jeg det var på tide å gå ut. Jeg tok han i hånden og dro han med meg. Han ville tydeligvis ikke. Til slutt måtte jeg ta han under armen og bære han ut. Han sprellet som en nyfisket makrell. - Det er kanskje sånn tusser sier takk for hjelpen, tenkte jeg og kjørte hjem. (Fler fortellinger og ideer på lus: Her, her og her)
|
Rimtussepust |
Jeg småløp tilbake. Der, på bakken rett ved bilen så jeg det blinket i blanke nøkler – heldigvis. Dagen var reddet! Jeg bøyde meg ned for å ta dem opp. Det var ikke lett. Jeg grep hånden rundt dem og dro til. Nei, de satt fast! Iskalde var de også. De var rett og slett frosset fast i bakken. Så hørte jeg fnisingen igjen – den lille, rare latteren fra i sted. Er det noen som driver gjøn med meg? Jeg så meg rundt – ingen her og ingen der. Jeg landet slik at jeg så under bilen og der, på andre siden, fikk jeg øye på et par små, grå støvletter av ull og skinn. De var ikke større enn skoene til toåringene her i barnehagen. Merkelig, tenkte jeg. En toåring kaster vel ikke snøball så hardt? Jeg så føttene forsvinne bakom hjulet på bilen. Han skal sikkert kikke på meg i smug, tenkte jeg. Jeg ligger musestille, later som jeg har besvimt. Kanskje jeg får et glimt av hvem det er. Jeg lå der og ventet… Ingenting skjedde. Det var ikke mer tassing og ingen fnising. Ikke så jeg noen heller. Kanskje han hadde gått sin vei for å plage noen andre? Plutselig ble stillheten brutt av rare lyder, smågrynt og stønn: Det hørtes ut som om noen strevde med noe. Så gikk gryntelydene mer over i klynking og lave ul. Dette måtte jeg finne ut av, men skoene mine satt fast i isen. Jeg måtte derfor ta dem av. I iskaldt vintervær stod jeg der i bare sokkelesten. Det kunne jeg ikke bry meg om nå. Jeg listet meg bakom bilen, hjertet dunket litt fortere. Hva tror dere jeg fikk se? Jeg fikk først øye på en liten bukserumpe – grå ullbukser med en stor mørkeblå lapp på. Jeg gikk nærmere og fikk en overraskelse jeg aldri vil glemme. Bukserumpa tilhørte en rar liten fyr. Han rakk meg litt over kneet. Han hadde hvit lue og lyseblå, strikket genser oppi buksa. Han var på størrelse med et barn, men han hadde skjegg. Det var hvitt og satt midt på haka omtrent som skjegget til en geitebukk. Oi – nå så jeg det. Det var en tusse! Ut fra hva han hadde stelt i stand forstod jeg at dette var en ekte rimtusse – med kalde vinder og fanteskap inni seg. Tusser er ikke til å tøyse med. De kan være noen rampete luringer. Der stod det en ekte rimtusse, men hva holdt han på med? Han klynket. Huttetu - tungen fast på gjerdet! Han hadde falt for fristelsen og sleiket på det. Det var ikke lurt nå når det var så kaldt – da fryser den jo fast. Det burde en rimtusse visst. Så fikk han øye på meg. Han virket redd nå, viftet med armene og halte og dro, men tunga satt like godt fast. Det må ha gjort fryktelig vondt. - Ta det med ro, sa jeg. Han senket skuldrene og en tåre trillet nedover kinnet hans. Her måtte jeg gjøre noe, men hva? Så fikk jeg en ide: Jeg husket da min bror satt tungen fast da han var liten. Da måtte min mor helle varmt vann på gjerdet, så løsnet den. Jeg måtte få tak i varmt vann! da kom jeg på at jeg hadde en termos med te i vesken min. Jeg skyndte med å ta den opp, åpnet korken og heldte forsiktig teen over gjerdestolpen der tunga satt fast. Men jeg hadde jo en barnehage å åpne. Jeg helte varmt vann på nøklene, hakket dem løs og kom meg til slutt inn, akkurat tidsnok før barna kom. De lurte på hvorfor støvlene mine satt fast i isen på parkeringsplassen. Neste morgen var vinduene i barnehagen dekket av de vakreste isroser du kan tenke deg. Jeg tror jeg vet hvem som laget dem for det var små fotspor i snøen…
|
Fossegrimens fele |
![]() Vil dere vite hvorfor jeg ikke kan spille fele? Da jeg var liten elsket jeg å lytte til min farfar da han spilte fele. Han kunne spille så folk spratt opp av stolene sine og ikke klarte å holde dansen tilbake. Slik ville jeg spille også. En dag fikk jeg den gamle fela til min farfar. Gjett om jeg ble glad. Nå skulle det spilles! Jeg forsøkte men det kom ikke annet enn ulyder. Farfar forklarte at jeg måtte øve i mange år for å bli skikkelig god hvis jeg ikke traff Fossegrimen på min vei. Jeg orket ikke tanken på at fela skulle lage så mye ulyd før jeg ble god og ville derfor høre mer om denne Fossegrimen. Fossegrimen er en vannvette som bor innerst i dalen. Han kan spille fele vakrere enn noe menneske. Hvis du tar med et fenalår til han vil han kanskje, kanskje lære bort litt av det han kan. Men bare hvis han er i godt humør denne dagen. En tidlig lørdagsmorgen sprang jeg innover i dalen - med et fenalår i ene hånden og fela i den andre. Jeg fulgte bekken innover og kom endelig fram til fossen. Et brøl skar gjennom luften. Det var Fossegrimen. Han kom styrtende ut av fossen, rev seg i håret, hyttet med neven og trampet så vannet fosset rundt beina hans. Han var visst ikke i godt humør i dag! En vette med så dårlig humør burde man holde seg langt unna. Det skjønte jeg nå. Jeg rygget sakte, klar til å springe hjem, men det var for sent. Jeg var oppdaget.. - Du der, sa Fossegrimen med buldrestemmen. Han pekte på meg med en lang finger. Han var ikke noe vakkert syn. Jeg stod som frosset fast i bakken. - Er det du som har knust fela mi? - N-n-n-Nei!! - Da er det Nøkken som har vært her. Han klasket seg til pannen og fyrte seg opp: - ÅÅÅ. Den skitne, ekle fysaken av en bror, den råtne sylteagurken, den ufyselige møkkabøtta. Han hater musikk og nå har han knust min kjære, kjære fele mens jeg sov. Fossegrimen hulket og kastet seg til bakken. En fossegrim uten fele er et stusselig syn. Nå var han bare en vanlig vette med en sorg så stor som et hus på sine skuldre. Jeg ble et øyeblikk redd sorgen skulle bli til sinne. Da fikk jeg en ide: - Du kan få min. Jeg rakte han den gamle fela til farfar. Fossegrimen kikket opp og sluttet å hulke. Han tok nølende imot. - Spill! sa jeg Fossegrimen satte fela til halsen, løftet buen og... tror dere fela låt? Det gjorde den. Fossegrimen spilte så selv fossen ble stille. Masurkaer, hallinger og vakre stev trillet ut av den. Vakre melodier fylte luften, smøg seg inn ørene og la seg tilrette rundt hjertet mitt. Da kvelden kom og jeg vinket farvel var mitt hjerte fylt med musikk. Slik har det seg at jeg har musikk i hjertet, men ingen fele å spille den på. ![]() |
Huldrespeilet |
![]()
En dag skulle vi ha samling. Gerd leste eventyr og sa vi skulle danse som troll. Jeg syntes musikken var for skummel og ville slett ikke danse. Da skjedde det noe i Gerd sitt ansikt. Etter lunsj skulle vi på tur til mørkeskogen. Vi kledde på oss jakke og støvler. Gerd ville holde meg, men hånden min gjemte jeg godt i kjeledressen. Plutselig suste det i trærne. En varm vind feide rundt meg – over føttene mine, strøk meg på kinnet. Jeg hørte noen som nynnet en varm, vennlig melodi. Så stod hun der. Rett bak meg. Jeg merket henne bare. Kjente pusten hennes. Det var ikke Gerd. En damestemme snakket til meg: Hun tok fram et vakkert speil fra kjolelommen og vendte det mot meg. Hva tror du jeg fikk se? Her er en sang attåt. Huldra veit om kjærringa og mann |
Tannalven Teo |
Vi voksne skrøner fælt. Etter en saftig diskusjon over lunsjen i barnehagen, måtte en kontraskrøne til. Hvem er det egentlig som bytter tenner - tannalven eller tannfeen? Husker dere da førskolegruppa overnattet i barnehagen i fjor? Det har førskolebarna alltid gjort i denne barnehagen. En gang for noen år siden skjedde det noe jeg aldri vil glemme. En av guttene mistet en tann. Vi hadde hørt at tannfeen ville komme i løpet av natten og trylle den om til en penge. det hadde skjedd hos alle de andre førskolebarna. Vi la tannen derfor i et glass med vann som vi plasserte ved siden av madrassen og soveposen hans. Så la alle seg for å sove. Jeg var den voksne som skulle passe på dem den første delen av natta, så jeg måtte holde meg våken. Barna sovnet en etter en. Det ble helt stille i barnehagen. Til slutt holdt jeg på å sovne også, men plutselig ble jeg vekket av tasselyder utenfor. Jeg så vinduet åpne seg og en liten fyr strevde seg over vinduskarmen og ramle inn. Jeg lå så stille jeg kunne. Han var så stor som til kneet mitt, han hadde grønne klær og bar en stor, tung sekk. Ørene var det visst ikke plass til inni toppluen. De stakk utenfor og hadde en annen form enn mine. De var spisse på toppen. Det måtte bare være en alv! Det var i hevrt fall ingen fe med strutteskjørt, tryllestav og grasiøse vingeslag. Den rare lille alven listet seg over golvet – rett mot glasset med tannen i, slo armene rundt det og løftet det mot munnen. Så drakk han opp alt vannet – glugg, glugg, glugg! Deretter pirket han opp tannen og la den forsiktig i lommen sin, så åpnet han sekken og la to fine, blanke penger i glasset. I all verden. det var en tannalv, ikke en fe! Jeg lå så stille som en mus. Jeg var klar til å kjefte denne alven huden full da jeg oppdaget det… Planten bak han strakte greinene sine ut, nye blader poppet fram og vakre blomster kom til syne. Aldri hadde den vært så vakker. Jeg syntes litt synd på tannalven der han satt Jeg likte den lille rare alven. Hvis dere mister en tann, legger det i et glass med vann og ser penger der morgenen etter, har det kanskje vært en alv eller en eller tannfe der. Hvis blomstene i vinduskarmen ser ekstra friske ut, tror jeg dere vet nøyaktig hvem av dem som har vært der.
|
Nøkkerittet |
![]() Det var en sen, sen kveld. Det var midtsommer og natten ble ikke så svart. Jeg stod på verandaen og kikket mot skogen. Den var så vakker akkurat denne kvelden. Kanskje skulle jeg ta på meg spaserskoene og ta en tur innover den gamle stien mot mørkevannet – den jeg ikke har gått på siden jeg var liten? Det var som om skogen ville at jeg skulle komme akkurat i kveld. Jeg vet ikke riktig hvor lenge jeg sov, men da jeg våknet var det lett tåke rundt meg og et vakkert hvitt lys førte blikket mitt mot seg. Der, midt i lyset stod den vakreste, hvite hest du kan tenke deg. Den var rolig og så like snill og vennlig ut som en kopp kakao med krem. Jeg tenkte at hvis jeg setter meg på den kan jeg ri hjem. Da finner vi veien sammen på et blunk. Hesten sprang andre veien enn jeg kom. Jeg ble sikrere og sikrere på at vi var på vei mot Mørkevannet! Huldra måtte ha rett. Dette var ikke hvilken som helst hest. Det var Nøkken i forkledning. - Nå biter jeg, tenkte jeg og grøsset ved tanken på å sette tennene i den sleipe kroppen. Men må man så må man. Jeg åpnet munnen og bet han i armen som en desperat hund. Ingenting skjedde. Han bare fortsatte å stampe med foten i isen. Han kjente ingenting, følte ikke tennene mine i det hele tatt selv om jeg bet aldri så mye. Han var like følelsesløs utenpå som inni. Plutselig kom det en kongle susende og traff han i øyet. Det kjente han. Han brølte til og flere kongler kom susende. Da så jeg at i et tre like ved satt en skyggetusse med favnen full av ammunisjon. Han kastet kongler som et maskingevær. Da, med ett kom en plante slyngende over isen. Som en slange for den frem og surret seg rundt foten hans og holdt han i et fast grep. På land stod en Tannalv og tisset i buskene. Det var Teo. Det var han som fikk planten til å vokse så raskt. Takk Teo. Kanskje var jeg reddet nå? Da begynte det å brake i skogen og et velkjent troll dukket opp. Det var trollet med hjertet som jeg hadde varmet i kakaoen min. Han satte seg på kne og de lange armene hans strakte seg mot Nøkkens krokete kropp. Han klemte de store fingrene sine om han og holdt han fast.. Nøkken vred seg. Jo nærmere musikken kom, jo mer urolig ble han. Så kom Fossegrimen til syne i egen høye person. Han spilte villere og vakrere enn noensinne og snurret rundt på isen i vill dans. Nøkken brølte og slutt måtte han slippe taket i meg. Han måtte bruke begge hender for å holde seg for ørene. Likevel klarte han ikke stenge all lyden ute. - Mennesker hører også skogen til. Vi har ingen rett til å fange dem. De har makt til å fjerne skogen, brenne trærne, slette den med jorden og bygge hus her i stedet. Da hadde tjernet ditt, hjemmet blitt drikkevann til grisene deres. Bare vetter som er kalde i hjertet og dumme i hodet gjør slik som du. Skam deg! Forsvinn ned i dypet ditt og vis deg aldri mer. Prøver du deg igjen skal vi, alle skogens vetter, alver, troll og tusser sørge for at du forsvinner fra skogen også. Nå var jeg fri! Jeg klemte dem alle og takket så mye. Uten dem hadde jeg sett verden fra bunnen av et tjern for alltid. Trollet løftet meg og jeg nå så jeg verden fra hodet til et troll med varmt hjerte isteden. Det var mye bedre. Jeg så over alle tretoppene og så huset mitt på andre siden av skogen. Trollet bar meg hjem og satte meg varsomt på verandaen før han vinket og skyndte seg hjem før sola stod opp. |