Andre fortellinger
Her finner du disse fortellingene:
* Epletreet
* Snøklokka og snøen som fikk farge (Etter Dan Lindholm. Her finner du originalen)
* Den lille røde høna (Folkeeventyr)
* Den bitte lille kona (Etter Elsa Beskow)
* Opp mot treets topp (Av Trude Brendeland)
* Fremmed fugl (Av Trude Brendeland)
* Krabben og hummeren (Trude Brendeland)
Flere fortellinger vil komme, så følg med...
Epletreet |
 Det var en gang et epletre som vokste opp ved siden av en høy gran. Epletreet pleide å se opp på grana og tenke: - Hadde jeg vært så høy som den grana, skulle jeg vært lykkelig. Han når helt opp til de vakre stjernene. Jo mer epletreet tenkte, jo slappere ble den i grenene. Han ble tristere jo lengre tiden gikk. Da kom et barn forbi. Han så at epletreet så så lei seg ut, så han spurte hva som var i veien. Epletreet pekte mot granen og sa: - Se på granen - så heldig han er som er så høy at han når helt opp til de vakre stjernene. Da tok barnet varsomt et eple fra en av grenene. Han skar det i to og sa til epletreet: - Du behøver ikke være lei deg. Du bærer jo en stjerne inni deg! (Fortelling hentet fra boka Snikk, snakk, snute- Eskild og Hambro 2008. I den boka er det en gartner som hjelper treet) |
Snøklokka og snøen som fikk farge |
(Dette eventyret er opprinnelig laget av Dan Linholm. Det er et vakkert poetisk eventyr som jeg oppdaget som student. Jeg har funnet orginaltaksten på nettet via google, men også i Solveig Gaarders bok om eventyr og fortellinger i barnehagen - den finner du her. Bruk gjerne den om du vil. Versjonen under er en bearbeidet tekst som ble manus til samlingsstunden i barnehagen. Jeg strevde med å lage blomstene i orginalfortellingen og lagde derfor en vri) Det var en dag den gang verden var ny. Alle ting hadde fått sin egen farge. Gresset var, himmelen blå og alle blomstene strålte med sine farger i sollyset. Det var bare en som fremdeles var blank og fargeløs. Det var snøen, det. Han var trist, men en visste råd. Kanskje han skulle spørre blomstene om han kunne få litt farge av dem? Først gikk den til Solsikken - Hallo der oppe, så fin du er - Takk skal du ha. Gult er kult! - Jeg har ikke fått farge, jeg. Kunne jeg fått litt av deg? - Nei, tenk. Den vil jeg ha for meg selv! Nå ble det kaldt her. Det må ha noe med deg å gjøre... husj av sted med deg! Så måtte snøen fly videre. Da han møtte gamle, kloke iris forsøkte han på nytt. - Hallo der oppe - hallo der nede, unge mann! - Så fin du er! - Ja tenk... denne fargen heter kongeblå - Veldig flott... og kongelig. Jeg har ikke fått noen farge, jeg - Nei det ser jeg jo nå. Så flaut! - Du tror ikke jeg kan få litt farge av deg, da... bare en liten prikk kanskje? - Nei den går nok ikke unge mann. Ha deg av sted. Nu ble det kaldt her! Så måtte den fargeløse Snøen fly videre. Da han fikk øye på den vakre rosen fikk han nytt håp. - Hallo der oppe, vakre rose - Hallo der nede, lille vennen! - Så fin du er! - Takk skal du ha. Denne fargen er siste mote for roser -spesiallaget i Paris - Du verden. Jeg har visst ingen farge, jeg - Det ser jeg... så pinlig! Du er jo naken. Det hadde ikke jeg tålt! - Kanskje jeg kunne få litt farge av deg, så jeg ikke blir så naken? - Nei den går nok ikke. Den er for fine damer, ikke for snø. Husj, husj. Nå ble det kaldst på bladene mine! Snøen ble jaget vekk. Nå var den så trist og lei at han måtte sette seg ned. Der fikk han øye på en vakker, hvit, liten blomst. - Hei på deg! Så fin du var da - Takk, jeg er nå bare hvit, ikke så strålende som de andre, men jeg er fornøyd. - Det skjønner jeg godt. Du er nydelig - Heisann, du har visst ikke fått noen farge, du - Nei, jeg har ikke det. - Kanskje du vil ha litt av meg - Kan jeg det? - Ja skrap litt på nesa mi, så ser vi hva som skjer. Snøklokken skrapte forsiktig av en liten bit hvit farge. Det tinglet , ilte og kilte i hele snøens lange kropp. Han ble litt flau og måtte gjemme seg. Etter en liten stund tittet han fram. - Du? Det ble ikke bare en liten prikk. Det ble en hel kappe! Han fløy i været og lot vinden røske i sin lange nye kappe. Han følte seg så flott og tok en lang flytur før han vendte tilbake til den lille, hvite blomsten. - Jeg vet hva du heter, sa snøen. - du heter Snøklokke! Du skal få være den første blomsten som får lov å komme opp når jeg er ferdig med å snø. Jeg lover deg å aldri, aldri skade deg! Du er den fineste blomsten for meg! Hvis man ser nøye etter vil man oppdage at i midten av snøklokken mangler det fremdeles en liten bit med hvitfarge. Den grønne flekken på snøklokken er dessuten formet som et hjerte. - Ta gjerne med en snøklokke og vis barna, eller fortell eventyret når dere ser en snøklokke ute. - Er det litt snø igjen på bakkene er det morsomt å fargelegge den med vanntynnet maling i spruteflasker og ketchupflasker. - ide til formidling finner du på nyhetssiden |
Den lille røde høna |
 Det var en gang ei lita høne. Hun bodde på gården sammen med en lat katt, en lat and og en lat gris En dag da den lille høna letet etter noen fine feite mark å spise kom hun over noen hvetekorn. - Disse hvetekornene vil jeg plante, sa høna. - Hvem vil hjelpe meg? - Ikke jeg, sa katten - Ikke jeg, sa anda - Ikke jeg, sa grisen - Nei vel, da får jeg vel gjøre det selv, da sa høna. Så plantet hun hvetekornene i jorden. Når hvetekornene begynte å spire, sa anda. - Hvem vil hjelpe meg å vanne og stelle? - Ikke jeg, sa katten - Ikke jeg, sa anda - Ikke jeg, sa grisen - Nei vel. Da får jeg vel gjøre det selv, da, sa høna. Så gjorde hun det. Hun vannet, stelte og luket vekk ugress. Snart var kornet blitt høyt og flott. Det var på tide å høste - Hvem vil hjelpe meg å skjære kornet, sa høna - Ikke jeg, mjauet katten og la seg til å sove videre - Ikke jeg, kvekket anda - Ikke jeg sa grisen og rullet seg i søla - Nei vel, da får jeg vel gjøre det selv, da, sa høna Hun skar kornet og la det i en kurv. Den ble etterhvert ganske tung, så nå spurte hun om hjelp nok en gang... - Hvem vil hjelpe meg å bære kornet bort til møllen. Der skal jeg male det til mel så jeg kan bake et brød - Det gidder ikke jeg, sa katten - Ikke jeg haller, gjespet anda - Ikke jeg heller snøftet grisen Så måtte høna gjøre det selv. Hun slet og bar på kornet hele veien til mølla. Det ble malt og hun skyndte seg hjem for å bake brød. Det skulle bli godt. - Hvem vil hjelpe meg å bake brød? - Masekråke...hvertfall ikke jeg mjauet katten - Ikke jeg heller, kvekket anda - og hvertfall ikke jeg sa grisen Høna bakte det deiligste brød en kan tenke seg - og hun klarte det helt selv. Da det var ferdig og den deilige duften bredte seg på gården spurte hun lurt: - Hvem vil hjelpe meg å spise brødet - Det vil jeg, mjauet katten og slikket seg om munnen - Det vil jeg også sa anda og reiste seg - Jeg også, snøftet grisen og ristet av seg søla. Da sa høna; - Nå har jeg plantet kornet, stelt det, vannet og luket, så bar jeg det til mølleren og bakte brødet - helt alene. Jeg gjorde alt selv, så nå kan jeg derfor spise det - helt alene Så gjorde hun det Snipp, snapp grisesnute, så var denne historien ute. |
Den bittelille kona |
 Det var en gang ei bitte lita kone som hadde et bitte lite hus, og et bitte lite bord, og en bitte liten stol, og et bitte lite spann, Og så hadde hun ei bittelita ku som sa møøøø... og en bitte liten katt som sa mjau... En dag tok den bitte lille kona det bitte lille spannet og gikk for å melke den bitte lille kua. Så satte hun den bitte lille melkeskvetten på det bitte lille bordet Men så kom den bitte lille katten inn. Først hoppet den opp på den bitte lille stolen og så opp på det bitte lille bordet og drakk opp all melken Da kom den bitte lille kona tilbake og sa HUSJ, KATTE! Og katten løp til skogs og kom aldri mer tilbake. Men kanskje kom den til slutt likevel? (Etter Elsa Beskow) |
Opp mot treets topp |
 Opp mot treets topp ……. klatrer opp i treet Håper pappa ikke ser det Høyere mot treets topp klatrer ….. like opp Høyt her oppe kan hun se det: blå, blå fuglens lille rede Men så sier greinen knaaak Og …. lander med et brak Det er vondt når kroppen detter Lille ….. kjenner etter Like hel fra topp til tær og i hånden har hun her - en blå, blå, vakker fuglefjær (Av: Trude Brendeland) |
Fremmed fugl |
 Det var en gang en stor hvit fugl som ikke lignet noen andre. Han hadde hvite halefjær som sopte i bakken. - Du ser ut som et spøkelse, ropte papegøyen høyt oppe fra himmelen. - Fjærene dine soper i bakken og blir skitne som en feikost, sa hanen og bruste med sine egne fargesprakende fjær. Den hvite fuglen bøyde hodet og klagde med sin sang. - Du låter som en sulten katt, sa skjæra og holdt seg for ørene. Du er fremmed her. Vekk med deg! Fuglen fløy bort fra dem alle og skammet seg. Han fløy over berg og dal, hav og land. Mot kvelden ble han sliten og lette etter et landingssted. Langt der nede skimtet han et stort telt. Han så lys og hørte musikk og mennesker. Det var et sirkus. Han landet på en stor stein et stykke unna. Han ville ikke at noen skulle se ham så stygg han var. Fra skogkanten hørte han hvordan folk lo og moret seg. Han lukket øynene og ønsket han var blant dem. Da hørte han noen som gråt. På bakken under steinen satt en liten klovn. - Hvorfor er du så lei deg, spurte påfuglen. - Jeg klarer ikke kaste baller i luften, balansere på line eller trylle kaniner opp av hatter. Jeg kan ingenting! Påfuglen syntes synd på den lille klovnen og sa: - Trekk en fjær av halen min. Sett den på nesen og se… du kan balansere en lang fuglefjær på den den røde klovnenesen din. Det er det ingen andre som kan. Klovnen forsøkte, satte fjæren på nesen og ganske riktig… den lange fjæren stod rett til værs. Klovnen balanserte den elegant mens han stod på et ben, reiste seg og satte seg, snurret og danset. Klovnen takket og bukket. Så hvisket han i fuglens øre |
Krabben og hummeren |
Det var en gang en liten krabbe. Han krøp over bunnen for å finne seg et godt gjemmested før vinterstormene lagde uro på havbunnen. Han kikket under steiner og tang, men over alt var det større krabber som hadde rigget seg til. De ville ikke dele plassen sin med noen. Etter en lang stund fikk han øye på en stor, flott stein dekket av vakker, lysegrønn tang. Det ingen av dem visste var at en fisker strevde med å dra opp garnet sitt høyt oppe på bølgene over dem. Det revnet og rester av garnet fløt med strømmen. Den gamle hummeren viftet stolt med halen i vannet. Den haddde akkurat snappet fin fangst rett foran snuten på ungkrabben. Det var da liv i den gamle hummerkroppen enda. Han trengte såvisst ingen å jakte sammen med. Akkurat da fløt garnet forbi og hektet seg fast. Snart la det seg om hummerens kropp og viklet han inn i et virrvarr av tau og tråder. Nå var han fanget! Den vesle krabben stod stum og så på. Han sluttet å kjefte, men hjertet hamret fortsatt. Så sa han: Hummeren bakset og slet, men viklet seg bare mer inn i nettet. Til slutt bad han: Nå hørte han hummeren ule der ute. Det var da et forferdelig leven. Hummeren var fortvilet. Han klynket og bar seg, uten at det hjalp. Snart gråt han bare stille, salte tårer som blandet seg med sjøvannet. Skulle han virkelig dø slik? Krabben hørte hummerens klagesang. Han ble urolig i huset sitt. Vandret fram og tilbake og holdt klørne for ørene. Snart ble det stille og en merkelig, rar følelse knep han i magen. Krabben titter ut av hulen. Hvordan gikk det egentlig med den der hummeren? Han så han levde enda, men han rørte seg nesten ikke. Skulle han hjelpe?
Da hørte de en surklelyd over sine hoder. Fiskeren med garnet bakset slik at han mistet sin gamle støvel i sjøen. Den kom nå seilende og landet i tangen oppå steinhuset. Hummeren og krabben gjemte seg i tangen, før de krøp forsiktig bort og studerte den rare tingesten nøye. Hva var det? Den var fargerik og flott og hadde en åpning i den ene enden.
|
